Arktisk politikk i de nordiske landene
Tilnærminger til Arktis avslører både geopolitiske trender og innenrikspolitiske anliggender i de nordiske landene.
Sammendrag: Politikk på arktiske områder forteller mye både om verdens tilstand og om tilstanden i de nordiske og arktiske regionene. De ulike landenes politikk reflekterer både innenriksinteresser og utenlandske interesser i de ulike landene. Hvert enkelt land har ulike politiske prioriteringer, men samtidig finnes det utvilsomt felles temaer som sikkerhet, klima, urbefolkning og avfolking.
“Det arktiske” kan defineres på ulike måter. Definisjonen til Arctic Human Development Report (2004) er den mest brukte fordi den tar hensyn til både kulturelle, historiske og politiske grenser:
“all of Alaska, Canada North of 60°N together with northern Quebec and Labrador, all of Greenland, the Faroe Islands, and Iceland, and the northernmost counties of Norway, Sweden and Finland... [and in Russia,] the Murmansk Oblast, the Nenets, YamaloNenets, Taimyr, and Chukotka autonomus okrugs, Vorkuta City in the Komi Republic, Norilsk and Igarka in Krasnoyarsky Kray, and those parts of the Sakha Republic whose boundaries lie closest to the Arctic Circle” (pp. 17-18)
Alle de fem nordiske landene har territorium i Arktis, de sitter Arktisk råd og har alle utstedt arktisk politikk på ulike tidspunkter (se slutten av artikkelen for liste med lenker). De åtte arktiske landene inkluderer alle de fem nordiske landene i tillegg til Russland, USA og Canada. Danmark regnes som en del av det arktiske på grunn av at de autonome områdene på Grønland og Færøyene er en del av det danske kongeriket. Grønland og Færøyene har sin egen arktiske politikk, det samme har to urfolksorganisasjoner (Inuit Circumpolar Council (ICC) og Samerådet), men hovedfokuset i denne artikkelen er de fem nordiske landenes arktiske politikk.
Betydningen av Arktis
Ifølge Norsk Polarinstitutt varmes Arktis opp tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette fører til raskere og mer ekstreme konsekvenser for land, vann, is, dyr og for menneskene som bor i regionen. Alle de nordiske statenes arktiske politikk tar for seg det faktum at klimaet påvirker deres arktiske territorier og anerkjenner også farene, risikoene og truslene som klimaforandringer kan utgjøre, eller som de allerede utgjør for miljøet. Men, landene ser også muligheter for utvikling i disse endringene. En av de største fordelene ved et varmere Arktis med mindre havis, er at det åpner opp nye ruter for sjøfart. Dette gjelder spesielt Nordvestpassasjen over Nord-Amerika og den nordlige sjøveien over Russland. I tillegg ser man også mulighetene til å utvide naturressurser som hydrokarboner, mineraler og fisk.
Oppvarmingen av Arktis har også bidratt til en økning i interesse for regionen globalt. Dette har igjen ført til utfordringer knyttet til sikkerhet og urfolk, men hva «sikkerhet» og «utvikling» betyr, varierer i de forskjellige landene.
Sikkerhet: Fokus på defensiv sikkerhet
Innenfor statsvitenskapen har sikkert tradisjonelt referert til et lands evne til å beskytte sitt territorium, sitt folk og sine interesser mot andre land, vanligvis med militære styrker. Selv om alle de nordiske landenes arktiske politikk legger til grunn denne forståelsen av sikkerhet, er fokuset i hovedsak på defensiv sikkerhet (evnen til å beskytte hjemlandet, som står i motsetning til offensiv sikkerhet som innebærer evnen til å angripe andre land).
Alle de nordiske landenes arktiske politikk vektlegger betydningen av internasjonalt samarbeid, særlig gjennom Arktisk råd. Likevel slår de også fast at spesielt Russland har blitt sett på som en sikkerhetstrussel. All politikken (unntatt Grønlands og Færøyenes politikk) ble skrevet før Russlands invasjon av Ukraina i 2022 som gjorde at Sverige og Finland ble medlem NATO (North Atlantic Treaty Organization). At alle de arktiske landene, bortsett fra Russland, nå er medlemmer av NATO gjenspeiles ikke i de nordiske landenes arktiske politikk.
I tillegg til tradisjonelle sikkerhetshensyn finnes det også andre oppfatninger av sikkerhet. Finlands politikk fokuserer i stor grad på intern sikkerhet som innebærer sikring av trygghet for innbyggerne gjennom søke- og redningstjenester, sivil beredskap fra politiet og bevoktning av grensen. Deres politikk er også opptatt av menneskelig sikkerhet; en type sikkerhet som fokuserer på folk i stedet for land; ideen er at alle mennesker på jorda fortjener å ha trygge og verdige liv, frie fra frykt og nød.
Grønlands politikk fokuserer på å styrke sivil beredskap og nevner eksplisitt bekymringer omkring cybersikkerhet. Fordi Grønland også jobber for selvstendighet, er de også opptatt av å skape en uavhengig økonomi. Politikken deres fokuserer derfor spesielt på en økonomisk eller «fosyningskjede»-sikkerhet som skal garantere innbyggernes tilgang på mat, medisiner og drivstoff (s. 23).
Miljø: tomprat eller tomme løfter?
Norge, Island, Færøyene, Island og Grønland nevner mulighetene for mer handel, turisme og fisking i nordlig farvann i sin politikk. Men, som Islands politikk nevner, kan dette også føre til økt forurensning. De største forurensningsrisikoene de nevner er oljelekkasjer, utslipp av giftige stoffer i luft eller i vann, radioaktive materialer og plastavfall. Forurensning setter også det kulturelle grunnlaget for samfunnene som lever av havets ressurser i fare.
Norge, Sverige, Finland og Island nevner deres forpliktelser til Parisavtalen og deres mål om å være lavkarbon- eller karbonnøytrale innen midten av århundret. Paradoksalt nok nevner de også behovet for utvikling i de arktiske områdene. Alle landene (unntatt Grønland) bruker imidlertid begrepet bærekraftig utvikling i forbindelse med dette. Kjernen i begrepet «bærekraftig utvikling» innebærer å finne en balanse mellom de tre «pillarene»; miljømessig, sosial og økonomisk utvikling. Mange kritikere har imidlertid påpekt at begrepet, siden det ble introdusert på 1980-tallet, har blitt overtatt av myndigheter og næringsliv på en slik måte at det heller har blitt en meningsløs betegnelse, og/eller at begrepet er blitt en form for grønnvasking og at det også er uttrykk for en fortsatt pågående kolonialisme.
Denne kritikken kan også rettes mot politikken som føres overfor de arktiske områdene. Norge, Island, Færøyene og Grønland nevner knapt de miljømessige og sosiale aspektene ved bærekraftig utvikling; de fokuserer nesten utelukkende på økonomisk utvikling. Norge understreker at olje og gass er viktig for den nasjonale økonomien og har fortsatt å lete etter olje, noe som har ført til beskyldninger om hykleri fra miljøaktivister. Selv Finland ser ut til å antyde dette i sin arktiske politikk, der det står at: “å åpne opp for nye fossile reserver i arktiske forhold er uforenlig med målene i Parisavtalen“ (s. 26).
Selv om Danmark er en del av Parisavtalen, er ikke Færøyene og Grønland en del av avtalen. Likevel har Grønland sagt at de har intensjoner om å bli en del av Parisavtalen (s. 15). Samtidig hevder også Grønland at de er villige til å utvikle (ikke-bærekraftige) gruvedriftsoperasjoner fordi mineralene vil bli brukt til å produsere «fornybare energikilder, og derfor kommer til å bidra til å senke CO2-utslippene globalt» (s. 15).
Finlands og Sveriges arktiske politikk ser ut til å være den mest nyanserte. De omtaler alle de tre pilarene i sine utviklingsbeskrivelser og de fremmer også opprettelsen av en sirkulær økonomi. Finland støtter også en rettferdig omstilling (the Just Transition model) som betyr at “reduksjon av utslipp og metoder for omstilling gjøres på en slik måte at det er rettfferdig i et sosialt og regionalt perspektiv og involverer alle sektorer i samfunnet» (s. 31). Politikken deres sier til og med at «Naturen har ikke bare en iboende egenverdi … men det bidrar også til å bedre folks helse og velvære» (s. 29).
Urfolk: “Det arktiske er vårt hjem”
I tillegg til nasjonalitetene som landene er oppkalt etter (dansker, finner, islendinger, nordmenn og svensker), er også Arktis hjemmet til to transnasjonale urfolksgrupper som også er knyttet til de nordiske landene – inuittene og samene.
Hjemlandet til det samiske folket, Sápmi, strekker seg over de territorielle grensene til Norge, Sverige og Finland, samt også gjennom deler av Russland. Norges arktiske politikk vier minst oppmerksomhet til samiske forhold og spørsmål, til tross for at Norge har den største samiske befolkningen. Fokuset er i hovedsak på samarbeidet med Sámediggi (Sametinget) og på samer som driver med reindrift. Sverige vier mer oppmerksomhet til samiske forhold i sin politikk gjennom også å fokusere på kunnskapsbidragene urfolk kan bidra med til vitenskapelig forskning, hvor intensjonen er å «oppfordre til utveksling av kunnskap mellom forskere og urfolk i Arktis, og å jobbe for å gjøre tradisjonell kunnskap og vitenskapelig forskning gjensidig tilgjengelig» (s. 37). Finland vier en del av sin arktiske politikk spesifikt til rettighetene samene har som urfolk. De legger særlig vekt på sosiale aspekter som at det finnes utdannings- og helsetjenester tilgjengelig på samiske språk og som er kulturelt sensitive overfor deres “spesielle behov” (s. 36). I likhet med Sverige er målet å inkludere tradisjonell kunnskap i klimaforskning og politikkutforming. De foreslår til og med å opprette et eget samisk klimaråd.
Grønlands politikk utmerker seg ved sin empatiske bruk av et avkolonialisert språk, som for eksempel “Alle relasjoner er basert på premisset at Grønland og det grønlandske folk utgjør et uavhengig folk en uavhengig nasjon» (s. 7). Innholdet og språket i politikken gjør det klart at Grønland vil bruke sin rett til selvbestemmelse til å styrke båndene med sine nordamerikanske naboer i tillegg til Island. Politikken slår også fast deres sterke ønske om å «bryte ut av århundrer med koloniale handelsstrukturer» (27) og til å skape en direkte handelsmulighet med Nord-Amerika og Asia.
Et annet interessant aspekt ved både Grønlands og Færøyenes politikk er bruken av “vi” i stedet for “de” når de refererer til den arktiske befolkningen. De andre nordiske landene bruker “de”.
Samene og inuittene er transnasjonalt representert gjennom Samerådet og Inuit Circumpolar Council, og begge organisasjonene har deres egen arktiske politikk. Politikken til Samerådet og Inuit Circumpolar Council har en annen tone sammenlignet med de andre arktiske statenes politikk, særlig fordi en stor del av deres mål dreier seg om nødvendigheten av å inkludere samiske og inuittiske stemmer i nasjonale og internasjonale avgjørelser som gjelder deres forfedres hjemland.
Språk spiller også en rolle i å anerkjenne urfolks rettigheter, og det er verdt å nevne at Finlands arktiske politikk ikke bare er publisert på finsk, svensk og engelsk, men også på tre samiske språk som er anerkjente i Finland (Nord, Inari og skoltesamisk).
Innbyggere og samfunn: Hvordan tiltrekke yngre mennesker?
Et anliggende for Sverige, Finland og Norge er befolkningsnedgang i nordområdene. Som Sverige bemerker: “Store deler av de arktiske områdene har … en aldrende befolkning og en utvandring av unge mennesker, spesielt unge kvinner som forlater regionen for å studere eller jobbe i mer urbane områder lenger sør“(s. 54). Finland uttrykker også bekymring overfor kjønnsbalansen. Norge tar ønsket om å beholde unge mennesker i nord på alvor; den norske regjeringen opprettet derfor til og med et ungdomspanel da de utarbeidet sin arktiske politikk som resulterte i dokumentet “En nordområdepolitikk for ungdom”. Hvert lands politikk diskuterer derfor metoder for å bedre livskvaliteten i Arktis, og for å få folk til å bli i Arktis eller til å flytte til Arktis. Norges løsninger har en business-vennlig tilnærming som innebærer å opprette investeringsfond, skape ”fremtidsrettede jobber” (s. 2), og ”promoterer kultur- og sportssektoren“ (s. 9). Både Sveriges og Finlands politikk oppmuntrer til utdanning og forskning i nord.
Utforsk politikken i Norden nærmere ved å klikke på lenkene nedenfor!