Endringer i medieinnhold for ungdom i Skandinavia siden 2015
Hvordan forstå internasjonaliseringen og digitaliseringen av TV og film for barn i en nordisk kontekst.
Sammendrag: Både en sterk vekst i strømmetjenester og nye måter å se audiovisuelt innhold på, har utfordret hvordan man tradisjonelt har produsert tv-programmer og filmer i Norden, akkurat som alle andre steder. Yngre publikum både kan, og velger, innhold som ikke kommer fra deres egne land, samtidig som andre deler av verden kan se programmer laget for barn produsert av skandinaviske kringkastere. Dette har ført til at skandinaviske allmennkringkastere og filminstitutter har endret måten de jobber på. Likevel består tradisjonen for at barn både blir hørt og sett i tv-programmer, og man samarbeider fortsatt på tvers av landegrensene i regionen til tross for disse endringene.
De skandinaviske allmennkringkasterne og filminstitutter
Allmennkringkasterne og filminstituttene i de tre skandinaviske landene deler en rekke trekk. De er relativt godt finansiert sammenlignet med lignende institusjoner i andre land i verden, også til tross for små markeder. De nasjonale TV-kringkasterne har også et oppdrag om å informere, underholde og være et offentlig gode for barn og unge. De tre allmennkringkasterne Danmarks Radio (DR), Norsk rikskringkasting (NRK) og Sveriges Television (SVT) har som mål å reflektere unge menneskers liv og det de er opptatt av i sine programmer. For eksempel, fra 1960-tallet og fremover har det vært en tradisjon for at barn skal bli hørt og sett i TV-programmer. Et annet karakteristisk trekk for disse tre landene, samt Finland og Island, er deres samarbeid på tvers av landegrensene gjennom den nordiske allmennkringkastingsorganisasjonen Nordvision (grunnlagt i 1959). Dette samarbeidet, i tillegg til andre samarbeid, inkluderer programmer for unge seere.
Et nytt medielandskap utfordrer nasjonal medieproduksjon
TV og film har endret seg mye det siste tiåret – og fortsetter å gjøre det i et raskt tempo. Dette skyldes hovedsakelig den enorme veksten i strømming og konsumeringen av mange ulike typer audiovisuelt materiale på sosiale medier. Et eksempel på dette er en rapport fra DR som viste at unge dansker i gjennomsnitt i 2021 brukte 90 minutter på sosiale medier hver dag, sammenlignet med 20 minutter med tradisjonell TV. De skandinaviske allmennkringkasterne og filminstituttene har forsøkt å holde seg konkurransedyktige, og har til en viss grad endret sine arbeidsmetoder for å svare på etterspørselen fra publikum og de ulike måtene å produsere å se innhold på.
Seervaner har også blitt internasjonalisert fordi stadig yngre seere har muligheten til å velge programmer fra andre land, like enkelt som fra deres egne land. Dette utfordrer oppdraget de nasjonale mediene har. I en undersøkelse jeg har utført sammen med Petar Mitric fant vi ut at danske barn foretrakk amerikansk innhold fremfor dansk innhold. Internasjonaliseringen av innholdet har også ført til en rekke interessante interkulturelle debatter hvor programmer som har blitt ansett som lærerike og morsomme av skandinaviske allmennkringkastere og seere, har blitt sett på som farlige og perverse av kommentatorer og foreldre rundt om i andre deler av verden. Noen eksempler fra Danmark er for eksempel:
- mottakelsen av den danske Onkel Reje, hovedkarakteren er en pirat som får alle til å le gjennom sin vulgære, barnslige og morsomme oppførsel. Google tillot ikke programmet på sine plattformer i en periode;
- det internasjonale opprøret om danske John Dillerman, hvor hovedkarakteren er helten med penisen sin som kan forlenges og brukes til alt;
- Ultra smider tøjet hvor nakne voksne står foran et publikum bestående av tenåringer som stiller spørsmål om kroppene deres. Dette programmet møtte også fordømmelse utenfor Norden.
Å forstå et komplekst medielandskap
Sett mot dette komplekse bakteppet er det nyttig å bruke teorier fra medievitenskap for å forstå og gruppere de ulike faktorene som påvirker hva barn ser på i de nordiske landene i dag, og hvordan dette igjen påvirker produksjonen av tv-innhold. I en nylig publisert artikkel av mine kollegaer Eva Novrup Redvall, Christa Lykke Christenen og meg selv, baserte vi oss på et rammeverk etablert av forskerne Smith og Pearson fra 2015 hvor de identifiserte flere ‘specificities’ (spesifikke forhold), hvor noen er beskrevet nedenfor med eksempler fra de skandinaviske landene.
Utydelige grenser mellom ulike medier (‘medium’ som spesifikt forhold): Forskere og media har snakket mye om historiefortelling på tvers av ulike kanaler, som for eksempel integreringen av sosiale medier i mer tradisjonelt audiovisuelt innhold, og omvendt. Dette har blitt forsøkt i de skandinaviske landene. For eksempel gjennom øremerkede midler fra Det Danske Filminstitut til slikt medieinnhold som ulike typer media. Et annet eksempel er den norske serien Skam, som brukte innhold fra sosiale medier produsert av de (fiktive) karakterene i serien. NRKs TikTok-serie Toxic, fra 2022, er et annet eksempel hvor hver scene ble filmet to ganger for å imøtekomme seere på TikTok og seere i mer tradisjonelle formater. Imidlertid anses i hovedsak filmer og TV-serier fortsatt som noe annet enn sosiale medier, og konsumeres på en annen måte. For eksempel blir filmer oftere sett sammen med andre mennesker enn serier, som man kanskje ser på mens man chatter eller spiller med venner (se Johnson, 2019 og P.M Jensen et al, 2021 for mer om dette).
Unge under 18 år som et spesifikt publikum (‘publikum som spesifikt forhold’): Både innenfor og utenfor film- og TV-produksjonsmiljøer kan innhold laget for unge under 18 år noen ganger bli sett på som mindre prestisjefylt enn innhold laget for voksne. I tillegg blir ofte unge og/eller ungdom sett samlet under ett som en eller to grupper for produksjonsformål og i samfunnet generelt. Likevel argumenterer flere forskere for at unge under 18 år responderer på lik linje som andre publikumsgrupper ulikt avhengig av sosio-demografisk tilhørighet, nasjonalitet, etnisitet, utdanningsbakgrunn også videre. Medieforbruket til unge under 18 år er viktig ikke bare fordi de er morgendagens voksne, men også av flere andre grunner. For eksempel er det mange av dem som ikke husker en før-digital tid som gjør at deres syn på verden er veldig ulikt de voksne som produserer programmene og filmene unge ser; hvordan de ser audiovisuelt innhold og deres syn er derfor veldig viktig.
Andre spesifikke forhold vi så på var handlet om nasjonale og institusjonelle forhold knyttet til audiovisuell produksjon, i tillegg til hva som foregår innen teknologi.
Lange tradisjoner for audiovisuelt innhold for barn og unge i Skandinavia
Til tross for det nye og stadig skiftende landskapet for TV- og filmproduksjon, er det noen vedvarende kjennetegn som ikke har endret seg like mye som man forventet. For eksempel fortsetter tradisjonen hvor man involverer unge mennesker, selv om det har forandret seg. Barn ringer ikke lenger inn eller skriver brev, i stedet sender de dansevideoer eller poster på sosiale medier. Samarbeid på tvers av landegrensene i Skandinavia fortsetter også. For eksempel doblet nordiske dramaproduksjoner for barn seg fra 2015 til 2020 (se Hartmann, 2020 for mer om dette). Millioner av danske barn vokste opp med å se på Disneysjov på fredager, som viste tegnefilmer fra Disney i en time, men i 2023 ble dette erstattet av DR med et program som viser nordiske tegneseriefilmer. Så, selv om medielandskapet forandrer seg – også i et raskt tempo – kan det å bryte ned endringene i medieinnholdet for unge i Skandinavia, som gjennom å bruke de ovennevnte ‘spesifikke forholdene’, hjelpe oss til å se at det er noen aspekter som har forblitt de samme.
Denne artikkelen er basert på forskningsprosjektet «Å nå unge mennesker – Seriefiksjon og kryssmediale fiksjonsverdener for barn og unge publikummere», («Reaching Young Audiences – Serial fiction and cross-media storyworlds for children av young audiences” (RYA), finansiert av Danmarks Frie Forskningsfond (grant no.: 9037-00145B) ved Universitetet i København (2019-2024, PI: Eva Novrup Redvall).
Mediestudier kan hjelpe oss til å forstå hverdagslige utfordringer.
Denne artikkelen er publisert som et svar på lesernes interesse for media og unge mennesker.
Videre lesning:
- C. Johnson, Online TV. (Routledge; 2019).
- M. K. Hansen, L. J. Seidelin, & L. H. Jensen, L. H. Vidste du? Om de 7–14-årige [Did you know? About the 7–14-year-olds]. (Danish Film Institute; 2020).
- P. M. Jensen, and P. Mitric, ‘The appeal of public service fiction in an internationalised media context: Findings from a survey of 8–17-year-old Danes’ In: Audiovisual Content for Children and Adolescents in Scandinavia: Production, Distribution, and Reception in a Multiplatform Era, eds., P.M Jensen, E.N. Redvall, & C.L Christensen, ( Nordicom, University of Gothenburg, 2023) p. 139-162
- P. M. Jensen, P. Mitric, T. S. Larsen, and A. S. Mouritsen, What is quality audiovisual fiction as seen through the eyes of young Danish viewers: Results from an explorative survey of 8–17-year-old children. (Aarhus University; University of Copenhagen, 2021).
Links:
- H. Hartmann, H. (2020, November 30). Nordvision all set to launch major Nordic collaboration on children’s fiction.