Forståelser av den nordiske modellen siden 1930-tallet
Nordens ulikheter og bestanddeler gjenspeiles i de skiftende betydningene begrepet «den nordiske modellen» har gjennomgått over tid.
Sammendrag: Forståelsen av den nordiske modellen har endret seg over tid og i ulike kontekster. Begrepet ble opprinnelig brukt om politikken til de sosialdemokratiske partiene som dominerte skandinavisk politikk i etterkrigstiden. Fra slutten av 1900-tallet har det blitt brukt både som markedsføringsverktøy for å profilere regionen internasjonalt, og som akademisk analytisk begrep av økonomer og samfunnsvitere. Den «nordiske modellen» refererer ofte til den omfattende velferdsstaten som er finansiert av høye skattenivåer. Selv om de nordiske landene har en rekke fellestrekk, både økonomisk og politisk, finnes det imidlertid også vesentlige forskjeller, noe som kanskje gjør det riktigere å snakke om nordiske modeller i flertall.
De nordiske landene beskrives gjerne som uttrykk for en spesiell «nordisk modell», definert som en særegen form for økonomisk og sosial politikk. På 2010-tallet ble denne politikken ofte omtalt i positive ordelag, og som eksempel til etterfølgelse i andre land. På sentrum-høyre-siden i politikken fantes det interesse for den tilsynelatende fleksibiliteten og konkurranseevnen til de nordiske økonomiene. Kommentatorer på venstresiden beundret på sin side den generøse velferdsstaten. Samtidig gav kritiske røster utrykk for bekymring overfor utfordringer de nordiske landene hadde knyttet til håndteringen av innvandringsspørsmål, eller til deres åpenbare hykleri i miljø– og klimasaken. Likefullt var den gjengse fremstillingen av den nordiske regionen – og landene som er del av den – stort sett positive. Den positive omtalen fant gjenklang i den sterke posisjonen de nordiske landene har i globale rangeringer av likestilling, lykke, politisk åpenhet og mangel på korrupsjon.
Forskere har studert de skiftende forståelsene av den nordiske modellen og hvordan den har blitt definert, omdefinert og brukt i ulike kontekster, både historisk og geografisk. Samtidig har nordiske politikere og interesseorganisasjoner presentert sine egne tolkninger av hva som utgjør regionens særpreg, ofte i tråd med deres respektive mål – et bemerkelsesverdig eksempel er Nordisk ministerråds merkevarestrategi som ble lansert i 2013. Som resultat av denne utviklingen har det blitt stadig vanskeligere å fastslå hva som faktisk utgjør denne nordiske modellen. Forståelsen har imidlertid aldri ligget fast, men har endret seg en hel del gjennom de om lag femti årene siden begrepet først ble tatt i bruk.
Interesse for Norden fra 1930-tallet
De fleste forskere er enige om at den første betydelsesfulle bølgen av politisk interesse for det moderne Norden oppstod på 1930-tallet. Da ble Sverige trukket fra som vellykket eksempel på en «middelvei» mellom kapitalisme og kommunisme i amerikanske debatter om «New Deal». Fra 1950-tallet ble imidlertid den utenlandske interessen for de nordiske landene i økende grad rettet mot politikken til de sosialdemokratiske partiene, som satt med regjeringsmakten i Danmark, Norge og spesielt Sverige under store deler av etterkrigstiden. For noen av dens beundrere på den moderate venstresiden syntes Norden å tilby en vei til å forene økonomisk vekst og sosial velferd, i en blandingsøkonomi som dempet kapitalismens verste virkninger gjennom omfordelende sosialpolitikk. Lenger ut på venstresiden ble den forkastet som en kapitulasjon for det kapitalistiske systemet, mens på høyresiden ble den snarere tolket som en dystopisk advarsel om farene ved høyt skattetrykk og en sterk stat.
De første referansene til en nordisk – eller skandinavisk – modell i 1970-årene
De første referansene til begrepet «nordisk modell» – da oftest referert til som «skandinavisk» snarere enn nordisk – kom på 1970-tallet. Begrepet ble da brukt på en teknisk måte av økonomer som studerte inflasjon i de ulike nordiske landene i 1970-årene. På 1980-tallet fikk begrepet en bredere betydning i sammenlignende studier av politikk og sosialpolitikk, samtidig som det ble en viktig identitetsmarkør for den nordiske sosialdemokratiske bevegelsen, i dens jakt på svar på nye politiske utfordringer. I den samfunnsvitenskapelige forskningen ble den nordiske modellen brukt analytisk til å gjøre sammenligninger innenfor regionen (hva var for eksempel likhetene og forskjellene mellom de ulike velferdssystemene i Sverige og Danmark?), eller mellom den nordiske regionen som helhet og andre deler av Europa og Nord-Amerika (hva særmerket den nordiske velferdsstaten sammenlignet med den tyske eller britiske?). Den «nordiske modellen» viste oftest til omfattende velferdsstater med et høyt skattenivå. Men begrepet kunne også brukes til å beskrive andre felles karakteristika ved den nordiske politiske økonomien, så som det tilsynelatende høye nivået av politisk konsensus, eller ordningene for kollektive forhandlinger på arbeidsmarkedet.
Store verdensbegivenheter påvirker interessen for og betydningen av den nordiske modellen
Fremveksten av og populariteten til den nordiske modellen bør ses i lys av den kalde krigen og de ideologiske skillelinjene mellom vest og øst. Nyere forskning, for eksempel i vår kommende bok om temaet, fremhever hvordan begrepet den nordiske modellen ble formet ikke bare langs denne aksen, men også av skillet mellom det globale nord og sør. På 1960-tallet ble de nordiske landene aktive deltagere i globale debatter om utvikling, og innen 1970 hadde Danmark, Norge og Sverige alle etablert et omdømme som relativt generøse bistandsgivere til det som da ble kalt «den tredje verden». Ifølge enkelte gjorde de nordiske landenes historiske erfaringer med økonomisk og politisk modernisering fra slutten av 1800-tallet og fremover dem egnet som eksempel – kanskje til og med en «modell» – som andre land kunne etterfølge. Virkeligheten viste seg imidlertid å være langt mer komplisert, og nordiske bistandsprogrammer ble gjenstand for lignende kritikk – velment naivitet i beste fall, nykolonialisme i verste fall – som større lands u-hjelp.
Et vendepunkt i utviklingen av den nordiske modellen, som for så mye annet, kom ved inngangen til 1990-tallet. Slutten på den kalde krigen undergravde forestillingen om et Norden «mellom» øst og vest, og Sovjetkommunismens fall og nyliberalismens økende hegemoni utfordret den tradisjonelle sosialdemokratiske politikken. Følelsen av endring ble forsterket av en alvorlig økonomisk resesjon i Sverige og Finland, og gjennom fremveksten av en ny dynamisk fase i den europeiske integrasjonshistorien.
Selv om dette i viss grad syntes å utløse et tap av tillitt til ideen om den nordiske modellen, bar det også med seg kimen til en fornyelse av begrepet, nemlig i nye måter de nordiske landene håndterte raske samfunnsendringer og tiltagende globaliseringen på gjennom 2000-tallet. For å ta ett eksempel dukket det hyppig opp referanser til de nordisk «flexicurity» i franske debatter om fremtiden til den franske velferdsstaten i 2006-8. Da den globale finanskrisen utviklet seg i 2008-9 ble oppmerksomheten rettet mot de nordiske landene (med unntak av Island, som opplevde finansiell kollaps i 2008), som eksempler på sunne statsfinanser og offentlig pengebruk. I en spesialrapport i 2013 beskrev nyhetsmagasinet The Economist Norden som ‘den neste supermodellen’. Denne typen oppmerksomhet kom samtidig med en bølge av internasjonal kommersiell interesse for ulike sider av moderne nordisk kultur. Dette gjaldt alt fra skjønnlitteraturen og TV-dramaets «Nordic noir» til «nynordisk» gastronomi, samt diffuse kulturelle begreper som lykke og «hygge».
Den nordiske modellen og omdømmet til de nordiske landene
Begrepet den nordiske modellen har, som dette antyder, altså blitt utvidet til å inkludere andre aspekter ved nordisk kultur- og samfunnsliv, i det begrepet togs ibruk som verktøy for å markedsføre nordiske produkter og drive nordisk merkevarebygging. Det er ikke lett å oppsummere de ulike betydningene av den nordiske modellen slik den ser ut i dag. Kanskje er det viktigste poenget å trekke frem derfor at det nå er nødvendig å snakke om ulike nordiske modeller, i flertall snarere enn i entall, noe som gjenspeiler de mange ulike måtene begrepet brukes på. Begrepet dukker også ofte opp sammen med referanser til nasjonale modeller – danske, finske, norske osv. Det er kanskje verdt å merke seg at Sverige ikke lenger synes å inneha den ubestridte lederposisjonen som det en gang hadde som selve innbegrepet av den nordiske modellen. Selv om det i den gjengse forståelsen av den nordiske modellen finnes klare kontinuiteter, som peker på likhetene mellom landene i Norden og deres sosio-politiske systemer, politikk og verdier, er likevel dagens virkelighet fragmentert.
Denne artikkelen er publisert som et svar på lesernes interesse for den nordiske modellen.
Videre lesning:
- Andreas Mørkved Hellenes, Mary Hilson, Carl Marklund and Byron Rom-Jensen, eds. Globalising the Nordic Model: From exceptionalism to entanglement (Manchester: Manchester University Press, forthcoming 2026).
- Byron Rom-Jensen, Andreas Mørkved Hellenes, Mary Hilson and Carl Marklund. 'Modelizing the Nordics: Transdiscursive Migrations of Nordic Models, c. 1965-2020.' Scandinavian Journal of History, 48, 2 (2022), pp. 249–271.
- Haldor Byrkjeflot, Lars Mjøset, Mads Mordhorst and Klaus Petersen, eds., The Making and Circulation of Nordic Models, Ideas and Images (London: Routledge, 2021).