Kvinnelige forfattere fra Det moderne gjennombrudd i Skandinavia

Innsatsen til banebrytende kvinnelige forfattere skjøt fart under denne velkjente litterære bevegelsen.

Sammendrag: Forfatterne i denne litterære bevegelsen fra 1870-tallet til århundreskiftet krevde endringer i de stive sosiale strukturene, herunder de som undertrykte kvinner. Fra 1820-tallet hadde banebrytende kvinnelige forfattere over hele Skandinavia forsøkt å fremstille hvor ulike mulighetene var for menn og kvinner. Behovet for reform skjøt fart gjennom Det moderne gjennombruddet, og kravet om større uavhengighet ble tatt opp av mange kvinnelige forfattere som Amalie Skram, Victoria Benedictsson og Adda Ravnkilde.

Startskuddet for Det moderne gjennombrudd i Skandinavia blir regnet å være i 1872 da den danske kritikeren Georg Brandes (1842–1927) publiserte sine forelesninger om Hovedstrømninger i det 19. Århundredes Litteratur. Brandes etterlyste litteratur som var sosialt engasjert og som behandlet spørsmål fra samtiden på en realistisk måte. Dette skulle dermed erstatte den mer romantiske og idealistiske litteraturtradisjonen fra midten av århundret. Brandes' arbeid var på mange måter en katalysator for prosesser som allerede var i gang, ettersom forfattere som Henrik Ibsen (1828–1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) i Norge og J.P. Jacobsen (1847–85) i Danmark tok opp behovet for reformer i lover og skikker. På samme tid ble kravene om endring av de sosiale konvensjonene som undertrykte kvinner styrket av de voksende kvinnesaksbevegelsene og kvinnelige forfattere som raskt sluttet seg til kravene om reform.

Kvinnelige forfattere kjemper for å bli hørt fra 1820-årene

Banebrytende kvinnelige forfattere hadde tidligere i det samme århundret rettet søkelys mot menns og kvinners ulike muligheter i livet. I 1854–55 utga den norske forfatteren Camilla Collett (1813–95) Amtmandens Døttre, som fokuserte på jenters begrensede muligheter, også de som vokser opp i relativ velstand. Enten giftet de seg – forhåpentligvis, men ikke nødvendigvis av kjærlighet – eller så forble de hjemme som gamle ugifte tanter og husholdersker. I boken Familjen H*** (1830–31) skrev svenske Fredrika Bremer (1801–65) også en underholdende fortelling om familielivet. I denne boken var det de skarpsindige observasjonene til husholdersken Beata Hvardagslag som skildret de forferdelige virkningene undertrykt lidenskap hadde på kvinner som var brakt til taushet.

Senere bidro mange skandinaviske kvinnelige forfattere gjennom skjønnlitteratur og journalistikk til de økende kravene om sosiale reformer og lovendringer for å gi kvinner flere rettigheter over egen eiendom og eget liv. København var den litterære hovedstaden i både Danmark og Norge i det nittende århundre, og det var her verkene til forfatterne i Det moderne gjennombrudd fra begge land oftest ble publisert.

Norge

Eksempler fra Norge er Aasta Hansteen (1824–1908), som førte iherdige kampanjer som vakte kritikk og førte til at hun ble latterliggjort som ung kvinne, og Magdalene Thoresen (1819–1903) som klarte å livnære seg med å skrive. I Billeder fra Midnatsolens Land (1884–86) skrev Thoresen delikate portretter av kvinners liv i bygde-Norge. Et frit forhold (1892) var blant Hulda Garborgs (1862–1934) første romaner. Der viser hun kampene til en ung butikkassistent gjennom forførelse, graviditet og til slutt barnets død. Garborg viser dermed at det er mulig å finne styrke til å overleve selv en slik tragedie.

Danmark

I Danmark var det flere kvinnelige forfattere som plasserte kvinner i forgrunnen som selvstendige subjekter, og ikke bare som objekter for menns begjær eller menns tyranni. I tillegg til Amalie Skram og Adda Ravnkilde (se nedenfor) finner vi forfattere som er mindre kjent for ettertiden. En av disse er Olivia Levison (1847–94). Levison skrev for det meste noveller hvor kvinners energi og seksuelle lyst ofte blir motarbeidet av konvensjoner og menns manglende evne til å respondere. Erna Juel-Hansen (1845–1922) var banebrytende da hun skrev om livet til økonomisk uavhengige kvinner, blant annet i Terese Kærulf (1894), på samme tid var hun med på å innføre moderne pedagogikk og i stor grad forsørget sin egen familie. Agnes Henningsen (1868–1962) hadde en succès de scandale med sine beskrivelser av «fri kjærlighet» – fortellinger om kvinner som aktivt følger egne ønsker, koste hva det koste vil.

Sverige

Svenske forfattere var ikke like direkte engasjert i bevegelsen, selv om for eksempel enkelte av August Strindbergs (1849–1912) tidlige verker, som Röda Rummet (1879), argumenterer levende for sosial reform. Selma Lagerlöf (1858–1940) var en historieforteller som skrev underholdende fortellinger som ofte indirekte kommenterte kneblingen eller tilsidesettelsen av de kvinnelige karakterene. Den folkekjære dramatikeren Alfhild Agrell (1849–1923) tok opp samtidens sosiale problemer i diverse skuespill som Räddad (1882). Denne minner om Ibsens Gengangere (1881) i sin skildring av en ryggesløs ektemann som ødelegger livet til kone og sønn. Anne-Charlotte Leffler (1849–92) uttalte seg frimodig til støtte for kvinners frihet, og hennes skuespill Sanna Kvinnor (1883) er et ekko av Agrells skuespill i sin fordømmelse av all ødeleggelsen forårsaket av en utsvevende ektemann. Hennes dristigste verk er romanen Kvinnlighet och erotik (1883), der handlingen foregår i et sensuelt italiensk landskap. Her stilles tradisjonelle forestillinger om femininitet opp som motsats til kvinnens rett til å utforske sin egen seksualitet.

Mange av disse forfatterne slet med å tjene til livets opphold, og de fleste ble også glemt av litteraturhistorikerne inntil det tjuende århundrets kvinnebevegelse gjenoppdaget dem og ga dem en ny fremtredende plass i de nordiske og nasjonale kvinnelitteraturhistorier. I en så kort artikkel er det umulig å undersøke alle som fortjener oppmerksomhet, så jeg har valgt å fokusere på tre – dansk-norske Amalie Skram, svenske Victoria Benedictsson og danske Adda Ravnkilde.

Mange av disse kvinnelige forfatterne fra det nittende århundre ble ikke særlig høyt verdsatt i sin levetid. De ble i stor grad glemt av litteraturhistorikerne inntil det tjuende århundrets kvinnebevegelse gjenoppdaget dem og ga dem en ny fremtredende plass i de nordiske og nasjonale kvinnelitteraturhistorier.

Tre pionerer fra Det moderne gjennombrudd i Skandinavia

Amalie Skram (1847–1905) begynte å skrive sent i livet. Det var først da hun flyttet til København i 1884 for å gifte seg med sin andre ektemann Erik Skram at hun begynte å utgi romaner. Flere av verkene hennes tar opp problemer knyttet til den seksuelle dobbeltmoralen hvor kvinner skulle frastå fra sex mens menn ble oppfordret til å være seksuelt aktive. Constance Ring (1885) og Forraadt (1892) fokuserer på misforholdet mellom verdensmennene og de unge jentene som blir deres koner uten noen anelse om hva ekteskap innebærer – ofte med tragiske resultater for begge parter. I Fru Inés (1891), som foregår i Konstantinopel, søker kona i et kjærlighetsløst ekteskap seksuell tilfredsstillelse med en yngre elsker, men når hun oppdager at hun er gravid fanges hun i en nedadgående spiral som det ikke finnes noen vei ut av. I Lucie (1888) ses saken fra motsatt perspektiv, og her møter vi en dansepike som blir elskerinnen til en respektabel embetsmann. Han bestemmer seg for å gifte seg med henne og gjøre henne til en eksemplarisk kone – bare for å ødelegge henne med kritikken sin.

Skram skrev også en storslått fortelling i fire bind om en bondefamilie fra Vestlandet, Hellemyrsfolket  (1887–98), som ofte har blitt sammenlignet med Zolas naturalistiske verk i den nådeløse skildringen av fattigdom og en families desperate og nytteløse forsøk på å flykte fra hjembygdas destruktive miljø. Det var dette verket kritikerne verdsatte mest i hennes egen levetid. Det var først da feministisk litteratur ble gjenstand for forskning, at «ekteskapsromanene» hennes ble revurdert og ble viktig lesning.

Victoria Benedictsson (1850–88) hadde i likhet med Amalie Skram giftet seg inn i et ulykkelig ekteskap som ung – denne gangen med en eldre enkemann som hadde fem barn. Benedictsson begynte også å skrive sent, og hun skrev om kvinner med erfaringer som gjenspeilte hennes egne. I disse verkene er problemet med kvinnelig begjær og de påfølgende konfliktene det forårsaker i et samfunn som ikke er villig til å anerkjenne dets eksistens sentralt. Hennes første roman Pengar (1885) forteller om hvordan unge Selma blir overtalt til å inngå et ulykkelig ekteskap med en eldre mann før hun senere opplever en gryende lidenskap for sin fetter Richard. Dette forbudte begjæret må slukkes da hun ikke kan akseptere det selv, og hun avviser kjærligheten hans. Det gir henne imidlertid styrke til å forlate ekteskapet og realisere seg selv som kunstner. Den senere romanen Fru Marianne  (1887) utforsker et lignende dilemma. Denne gangen velger Marianne å bli i ekteskapet og prøve å finne tilfredsstillelse i arbeid og morsrollen – likevel er det tydelig at hun fortsatt er splittet mellom to motstridene ønsker og muligheter for egen fremtid.

Den kreative selvrealiseringen ble imidlertid kortvarig for Benedictsson som kun hadde funnet rom for å skrive da hun var syk og trengte ro for å komme til hektene igjen. I sine korte perioder i København fant hun en krets som var mer lydhør overfor hennes litterære ambisjoner. Dagboken hennes, som ble utgitt langt senere, Stora boken og Dagboken (skrevet mellom 1882 og 1888), avslører både utviklingen hennes som forfatter og lidenskapen for Georg Brandes. At han ikke gjengjeldte hennes hengivenhet var en viktig faktor i hennes beslutning om å ta sitt eget liv.

Adda Ravnkilde (1862–83) så tidlig i livet ut til å ha større sjanse til å lykkes som forfatter. Dette kom av at hun ble oppmuntret av foreldrene til å studere i København, der den allestedsnærværende Georg Brandes ble hennes mentor. Hun var svært lovende, og verkene Judith Fürste og To fortællinger ble skrevet da hun var rundt 20 år. Alle de tre fortellingene handler om de ujevne seksuelle forholdene i datidens samfunn og om kvinners kamp for selvbestemmelse. Judith Fürste er fortellingen om et ekteskap som blir en maktkamp mellom mann og kone, og som ender med hustruens underkastelse – av egen fri vilje. Kvinnens uavhengighet oppnås endelig i fortellingen «Tantaluskvaler», der heltinnen blir forfatter.

Det positive budskapet i denne romanen undergraves imidlertid noe av det faktum at forfatteren tok sitt eget liv kort tid etter at hun skrev den i en alder av 21 år. Det er også viktig å bemerke at alle de tre manuskriptene hennes ble publisert etter hennes død i 1884. På dette tidspunktet hadde de blitt «forkortet og korrigert» av mannlige redaktører – som dermed tok tilbake kontrollen over kreativiteten hennes. Vi vet derfor ikke hva hun egentlig skrev, da alle originalmanuskriptene hennes er forsvunnet.

Alle disse tre forfatterne anskueliggjør det presserende behovet for samfunnsreform som kom til uttrykk i litteraturen under Det moderne gjennombruddet, spesielt for kvinner, og den vanskelige veien til uavhengighet.


Litteraturhistorien kan kaste lys over sosiale bevegelser.

Denne artikkelen ble publisert som svar på lesernes interesse for Det moderne gjennombrudd i Skandinavia og i utviklingen av kvinnelige forfattere.


Videre lesning:

  • Elias Bredsdorff, Den store nordiske krig om seksualmoralen (København: Gyldendal, 1973).
  • Elisabeth Møller Jensen et el., Nordisk kvindelitteraturhistorie I–V. Vol. II: Faderhuset, (København: Rosinante, 1993–98).
  • Helena Forsås-Scott, Swedish Women’s Writing 1850–1995 (London: Athlone Press, 1997).
  • Pil Dahlerup, Det moderne gennembruds kvinder (København: Gyldendal, 1983).