Norge

Eksempler fra Norge er Aasta Hansteen (1824–1908), som førte iherdige kampanjer som vakte kritikk og førte til at hun ble latterliggjort som ung kvinne, og Magdalene Thoresen (1819–1903) som klarte å livnære seg med å skrive. I Billeder fra Midnatsolens Land (1884–86) skrev Thoresen delikate portretter av kvinners liv i bygde-Norge. Et frit forhold (1892) var blant Hulda Garborgs (1862–1934) første romaner. Der viser hun kampene til en ung butikkassistent gjennom forførelse, graviditet og til slutt barnets død. Garborg viser dermed at det er mulig å finne styrke til å overleve selv en slik tragedie.

Svenske forfattere var ikke like direkte engasjert i bevegelsen, selv om for eksempel enkelte av August Strindbergs (1849–1912) tidlige verker, som Röda Rummet (1879), argumenterer levende for sosial reform. Selma Lagerlöf (1858–1940) var en historieforteller som skrev underholdende fortellinger som ofte indirekte kommenterte kneblingen eller tilsidesettelsen av de kvinnelige karakterene. Den folkekjære dramatikeren Alfhild Agrell (1849–1923) tok opp samtidens sosiale problemer i diverse skuespill som Räddad (1882). Denne minner om Ibsens Gengangere (1881) i sin skildring av en ryggesløs ektemann som ødelegger livet til kone og sønn. Anne-Charlotte Leffler (1849–92) uttalte seg frimodig til støtte for kvinners frihet, og hennes skuespill Sanna Kvinnor (1883) er et ekko av Agrells skuespill i sin fordømmelse av all ødeleggelsen forårsaket av en utsvevende ektemann. Hennes dristigste verk er romanen Kvinnlighet och erotik (1883), der handlingen foregår i et sensuelt italiensk landskap. Her stilles tradisjonelle forestillinger om femininitet opp som motsats til kvinnens rett til å utforske sin egen seksualitet.

Mange av disse forfatterne slet med å tjene til livets opphold, og de fleste ble også glemt av litteraturhistorikerne inntil det tjuende århundrets kvinnebevegelse gjenoppdaget dem og ga dem en ny fremtredende plass i de nordiske og nasjonale kvinnelitteraturhistorier. I en så kort artikkel er det umulig å undersøke alle som fortjener oppmerksomhet, så jeg har valgt å fokusere på tre – dansk-norske Amalie Skram, svenske Victoria Benedictsson og danske Adda Ravnkilde.

Victoria Benedictsson (1850–88) hadde i likhet med Amalie Skram giftet seg inn i et ulykkelig ekteskap som ung – denne gangen med en eldre enkemann som hadde fem barn. Benedictsson begynte også å skrive sent, og hun skrev om kvinner med erfaringer som gjenspeilte hennes egne. I disse verkene er problemet med kvinnelig begjær og de påfølgende konfliktene det forårsaker i et samfunn som ikke er villig til å anerkjenne dets eksistens sentralt. Hennes første roman Pengar (1885) forteller om hvordan unge Selma blir overtalt til å inngå et ulykkelig ekteskap med en eldre mann før hun senere opplever en gryende lidenskap for sin fetter Richard. Dette forbudte begjæret må slukkes da hun ikke kan akseptere det selv, og hun avviser kjærligheten hans. Det gir henne imidlertid styrke til å forlate ekteskapet og realisere seg selv som kunstner. Den senere romanen Fru Marianne  (1887) utforsker et lignende dilemma. Denne gangen velger Marianne å bli i ekteskapet og prøve å finne tilfredsstillelse i arbeid og morsrollen – likevel er det tydelig at hun fortsatt er splittet mellom to motstridene ønsker og muligheter for egen fremtid.

Den kreative selvrealiseringen ble imidlertid kortvarig for Benedictsson som kun hadde funnet rom for å skrive da hun var syk og trengte ro for å komme til hektene igjen. I sine korte perioder i København fant hun en krets som var mer lydhør overfor hennes litterære ambisjoner. Dagboken hennes, som ble utgitt langt senere, Stora boken og Dagboken (skrevet mellom 1882 og 1888), avslører både utviklingen hennes som forfatter og lidenskapen for Georg Brandes. At han ikke gjengjeldte hennes hengivenhet var en viktig faktor i hennes beslutning om å ta sitt eget liv.

Adda Ravnkilde (1862–83) så tidlig i livet ut til å ha større sjanse til å lykkes som forfatter. Dette kom av at hun ble oppmuntret av foreldrene til å studere i København, der den allestedsnærværende Georg Brandes ble hennes mentor. Hun var svært lovende, og verkene Judith Fürste og To fortællinger ble skrevet da hun var rundt 20 år. Alle de tre fortellingene handler om de ujevne seksuelle forholdene i datidens samfunn og om kvinners kamp for selvbestemmelse. Judith Fürste er fortellingen om et ekteskap som blir en maktkamp mellom mann og kone, og som ender med hustruens underkastelse – av egen fri vilje. Kvinnens uavhengighet oppnås endelig i fortellingen «Tantaluskvaler», der heltinnen blir forfatter.

Det positive budskapet i denne romanen undergraves imidlertid noe av det faktum at forfatteren tok sitt eget liv kort tid etter at hun skrev den i en alder av 21 år. Det er også viktig å bemerke at alle de tre manuskriptene hennes ble publisert etter hennes død i 1884. På dette tidspunktet hadde de blitt «forkortet og korrigert» av mannlige redaktører – som dermed tok tilbake kontrollen over kreativiteten hennes. Vi vet derfor ikke hva hun egentlig skrev, da alle originalmanuskriptene hennes er forsvunnet.

Alle disse tre forfatterne anskueliggjør det presserende behovet for samfunnsreform som kom til uttrykk i litteraturen under Det moderne gjennombruddet, spesielt for kvinner, og den vanskelige veien til uavhengighet.