Unge mennesker og arealplanlegging i Sverige
Betydningen av å inkludere unges stemmer i deltakende prosesser.
Sammendrag: Barn og unge blir ofte oversett når lokale myndigheter tar beslutninger om arealplanlegging. I 2020 implementerte Sverige FNs barnekonvensjon i deres nasjonale rammeverk for planlegging. Dette betyr at barn skal konsulteres og få muligheten til å uttale seg om miljøene de bor, lever og leker i. For å omsette denne politikken til praksis trengs det imidlertid særskilt ekspertise. Offisielle rammeverk er ganske generelle, og de trenger derfor praktiske og kontekstuelle retningslinjer.
Deltakende arealplanlegging har fått økt oppmerksomhet verden over. Ideen bak denne tilnærmingen er å involvere ulike grupper i planleggingsprosesser og å sikre at alles behov og visjoner blir tatt hensyn til i byplanleggingen. Disse gruppene er mange og kan grupperes etter sosiodemografiske kjennetegn, men det er spesielt én gruppe som historisk sett har vært underrepresentert i planleggingsdiskusjoner: barn og unge. Mine kolleger og jeg har gjennomført en studie som en del av prosjektet Planning with Youth. Denne studien undersøker hvordan Sverige adresserer dette gapet ved å innlemme unge mennesker i planleggingsprosessen.
Sverige tok et modig steg fremover i 2020 ved å innarbeide FNs barnekonvensjon i det nasjonale rammeverket for planlegging. Denne loven gjør det obligatorisk for barn og unge å bli involvert i arealplanleggingsprosesser, noe som gjør Sverige til en interessant case-studie om hvordan man kan skape mer inkluderende rammer for planlegging.
Hvorfor barn og unge betyr noe i byplanlegging
Når byer utvider og utvikler seg raskt, oppstår det et spørsmål om hvem sine behov som bør prioriteres i bylandskapet. Det er ofte den voksne og arbeidende delen av befolkningen som gis forrang i de fleste planleggingsprosesser, og forskning viser at dette fører til ulik tilgang til fasiliteter i byene. De som oftest blir oversett, er kvinner, eldre, barn og unge. Disse demografiske gruppene har spesielle behov og preferanser, men det er først i nyere tid at de har blitt et tema i mer ordinære planleggingsdiskusjoner.
En hjørnestein i arbeidet med å fremme barns rettigheter globalt i spørsmål om byer, er FNs barnekonvensjon (Barnekonvensjonen), som siden den ble vedtatt i 1989 krever at de som har signert konvensjonen etterlever dens kjerneverdier. For eksempel fremhever artikkel 12 i konvensjonen barns rett til å uttrykke sine meninger i alle saker som angår dem. Når det gjelder arealplanlegging, betyr dette at de ikke bare skal konsulteres, men også aktivt involveres i utformingen av miljøene hvor de bor, lærer og leker. Prosjektet The Child Friendly City Initiative fra 1996 bygget videre på Barnekonvensjonen ved å fastsette noen prinsipper for hvordan dette bør gjøres.
Sveriges tilnærming til unges medvirkning
Sverige innlemmet FNs barnekonvensjon i den nasjonale lovgivningen i 2020. Allerede før dette fantes det eksempler på hvordan barn og unges rettigheter fikk plass i byplanleggingen. For eksempel var det svenske Trafikkverket involvert i et samarbeidsprosjekt som ble lansert på midten av 1990-tallet med 400 skoler. Tilsvarende samarbeidet de også med Folkehelsemyndighetene for å støtte og inspirere kommuner til å engasjere seg i barnevennlig byplanlegging.
Loven fra 2020 som innarbeidet FNs barnekonvensjon i den nasjonale lovgivningen, kalt ‘Svensk författningssamling, 2018. Om Förenta nationernas konvention om barnets rättigheter No.: 1197’ representerer en interessant innovasjon innenfor rammene av arealplanleggingspolitikk og -praksis. På den ene siden kan dette forstås gjennom at landet har ambisjoner om å utvide de demokratiske rettighetene. På den andre siden kan det også forstås i lys av mer spesifikke politiske mål, hvor man ønsker mer inkluderende arealplanlegging, og har ideer og visjoner om å gjøre svenske byer til mer bærekraftige bomiljøer for alle.
I Stockholm og Göteborg har for eksempel byplanleggere engasjert unge mennesker i dialog om byutvikling. Et fremtredende verktøy som har blitt mer og mer populært er «Child Impact Assessment», som hjelper byplanleggere å vurdere hvordan foreslåtte planleggingsinngrep vil påvirke barn og unge. Dette verktøyet sikrer at deres behov diskuteres og blir tatt i betraktning. I tillegg benyttes ulike metoder, som turer ledet av barn og deltakende kartlegging, som gir unge muligheten til å bidra med sine perspektiver på sine bomiljøer.
Infrastruktur deles gjerne inn i ‘grå, ‘blå’ og ‘grønn’ infrastruktur.
- ‘Grå’ referer til tradisjonelle former for infrastruktur som veier og bygninger;
- ‘blå refererer til innsjøer elver og andre typer vannbasert infrastruktur; og,
- ‘grønn’ refererer til parker, gress, trær og lignende.
Både blå og grønn infrastruktur er kjent for å være mer bærekraftig. Denne infrastrukturen bidrar til bedre helse i byer på grunn av både ivaretakelse av biomangfold, flomhåndtering og psykisk velvære.
Utfordringer ved implementering
Til tross for det progressive juridiske rammeverket, og den økende anerkjennelsen av ungdomsmedvirkning i arealplanlegging gjenstår det noen utfordringer. Én slik utfordring er mangelen på klare retningslinjer for hvordan barn og unge meningsfullt kan involveres i planleggingen. En annen utfordring er at selv om det finnes verktøy og metoder som kan brukes til å legge til rette for deltakelse, er det mindre klart om disse prosessene leder til konkrete resultater. Planleggere har også noen ganger utfordringer med å integrere innsikten fra ungdomsmedvirkningen inn i formelle planleggingsdokumenter, og ungdommens bidrag kan bli satt til side for voksnes perspektiver. Dette peker på maktdynamikken i slike prosesser, og hvordan stemmene til enkelte grupper veier mindre i virkelige beslutningsprosesser.
En annen utfordring er knyttet til behovet for kompetanseutvikling blant planleggerne og andre fagpersoner, som arealplanleggere, prosjektkoordinatorer og arkitekter, som jobber med byplanlegging og unges behov. Å jobbe med unge mennesker krever spesifikke kommunikasjonsevner og forståelse for deres behov og perspektiver. Likevel er det mange planleggere som ikke får formell opplæring på dette området.
Unge som aktive aktører i Norden og andre steder
Til tross for disse utfordringene gir den svenske erfaringen flere verdifulle lærdommer for andre land som ønsker å implementere lignende prosesser hvor ungdommer tar del i planleggingen. For det første er juridiske rammeverk som FNs barnekonvensjon viktige og nyttige, fordi de åpner opp et rom for debatt om barn og unges rettigheter, som til slutt kan føre til endring. Imidlertid er disse rammeverkene ganske generelle og ikke tilstrekkelige i seg selv; de må støttes av praktiske og kontekstuelt spesifikke retningslinjer for hvordan man kan omsette politikk til handling.
Videre understreker vår forskning hvor viktig det er at barn og unge blir anerkjent som aktive aktører i byutviklingen, og at de får et sted de kan uttrykke sine synspunkter, ideer og behov. I stedet for å være passive mottakere av voksnes avgjørelser, har unge mennesker evnen til å tilby meningsfull og viktig innsikt i hvordan bomiljøene deres bør være, og hvordan det skal utvikles i årene som kommer. Barn og unge blir fort sett på som mindre kompetente enn voksne når det gjelder å uttale seg om viktige aspekter ved sine bomiljøer, og dette påvirker igjen hvordan innspillene deres vektlegges. Barn og unges forslag bør utvilsomt løftes frem og bli lagt merke til i større grad. Dette er spesielt viktig i en tid hvor unge mennesker rapporterer om synkende trivsel og økende psykiske problemer.
Til slutt kan ikke behovet for kontinuerlig læring og kapasitetsutvikling blant planleggere og andre som jobber med – og som kjenner til forholdene barn og unge lever under – overvurderes. Etter hvert som feltet for deltakende planlegging utvikler seg, må også ferdighetene og kunnskapen til de som er ansvarlige for å utforme, drive og implementere disse prosessene utvikle seg. Opplæring i ungdomsengasjement, kommunikasjon og deltakende metoder er nøkkelen til å sikre at ungdomsmedvirkning ikke bare blir en symbolsk gest, men heller en meningsfull del av planleggingspraksisen.
Denne artikkelen er basert på en akademisk artikkel publisert av forfatteren og Emma Norss med tittelen «Opening up spatial planning to the participation of children and youth: the Swedish experience», publisert i European Planning Studies (2023).
Å se nærmere på konsultasjonspraksiser kan kaste lys over maktforhold.
Denne artikkelen er publisert som svar på leserens interesse for klima.
Videre lesning:
- Romina Rodela and Filip Roumeliotis, Young people as a political subject in the context of environmental governance, Humanities and Social Sciences Communications, 11, 1 (2024).
- Xuemei Bai, Richard J. Dawson, Diana Ürge-Vorsatz, Gian C. Delgado, Aliyu Salisu Barau, Shobhakar Dhakal, David Dodman, et al. “Six Research Priorities for Cities and Climate Change.” Nature (London) 555 (7694) (2018) 23–25.
Lenker:
- Planning with Youth Blog (finansiert av FORMAS - the Swedish Research Council for Sustainable Development)
- Biodiversity Information System for Europe: Green Infrastructure in Sweden.